Om munker, korherrer, tiggerbrødre og prester...

Munker

Den monastiske bevegelsen oppstod opprinnelig blant legfolk med en søken etter hellighet. Enkeltmennesker ”flyktet fra verden” for å leve i ensomhet med Gud (eremitter). Etter hvert begynte de å leve sammen i fellesskap, eller kommuniteter, og den hellige Benedikt skrev sin berømte regel for munker.

Benedikt og de første benediktinerne i Monte Cassino
 

Dette er og var kjernen i den monastiske bevegelsen, og er idealet man alltid vender tilbake til for vederkvegelse i en ofte uoversiktelig verden. Benediktinerne vokste seg store, og ble også grunnlaget for andre grupperinger, som for eksempel cistercienserne. I Benedikts regel var det også et løfte om stabilitet (innenfor et kloster/abbedi). Etter hvert ble abbediene organisert i kongregasjoner.

Korherrer, eller kanniker, var opprinnelig biskopens presteskap. De levde med og i nærheten av ham, og tjente den lokale kirken ved feiringen av sakramentene og korbønnen i katedralen. Etter hvert var det også korherrer i andre viktige kirker som utførte de samme funksjonene som i katedralen. Det oppstod uavhengige kommuniteter av prester som levde i fellesskap etter forbildet fra Apostlenes Gjerninger. Hver enkel kommunitet regulerte selv livet innad og arbeidet utad etter forskjellige leveregler.

Med Kirkens vekst ble det også nødvendig for prester å leve utenfor disse kommunitetene, og på denne måten fikk vi det vi i dag kaller sekularprester eller verdensprester.
 

Korherrene ærer ordenens far, Augustin,
under beskyttelse av Jomfru Maria.
 

Dominikanere
 

Med tiggermunker kom nye realiteter inn i det religiøse livet på 1200-tallet.

Tanken om fullstendig fattigdom, avskaffelsen av kravet om tilhørighet til en bestemt kirke, den nye ordningen med å dele brødrene inn i provinser, og den like nye ordningen med en sentralisert ledelse, var noen av tiggerordenenes hovedbidrag.

Interessant nok ble både dominikanerne og trinitianerne grunnlagt av korherrer. I noen av ordenene ble det prestelige nedtonet, mens det ble lagt større vekt på medlemsskap i ordenen og grunnleggerens spiritualitet.
 

Oppkomsten av sekularprester utviklet seg om nevnt ovenfor.

Selv om sekularprester avlegger løfter om sølibat og lydighet, avlegger de ikke løfter om fattigdom, da de selv må sørge for eget livsopphold. De må imidlertid holde en enkel livsførsel som står i forhold til deres stand.

Selv om de er ordinert for den universielle Kirken, er sekularprester knyttet til sine lokale biskoper og tilhører et bispedømme. Biskopene utpeker dem til tjeneste i menigheter etter de troendes behov.

Kirken ønsker at sekularprestene skal nyte en eller annen form for fellesskap. Dette betyr vanligvis at presten bor i en prestebolig sammen med andre prester. Sekularprester bor imidlertid ofte alene, enten på grunn av omstendigheter eller etter eget valg.