En kort gjennomgang av augustinerkorherrenes historie

Regelbundne augustinerkorherrer er katolske prester som lever i fellesskap etter Augustins regel i henhold til de evangeliske formaningene om lydighet, kyskhet og felles eiendom. Dette er den korte og enkle definisjonen, men hva betyr det egentlig?

Kirken har fra de eldste tider alltid sett på levemåten som er beskrevet i Apostlenes gjerninger som en foregangsmodell. Etter hvert som Kirken konsoliderte sin levemåte i de første århundrene etter Kristus, levde prestene sammen med biskopen og feiret liturgi og sakramenter i katedralen. Selv om hver enkelt kunne ha sin egen eiendom, levde de sammen og delte måltider og losji. Disse prestene ble kjent som canones fra det greske ordet for regel, fordi de levde etter reglene og statuttene som var nedfelt for presteskapet av biskopene, pavene og konsilene. Disse var biskopens presteskap. Det fantes også andre prester som var kjent som vagantes som levde for seg selv og betjente private kirker og bønnehus, og hvis forhold til biskopen var uklar.

Iblant samlet enkelte biskoper – inspirert av Apostlenes gjerninger – prestene sine sammen for å leve i fullstendig fellesskap med felles eiendom ved katedralen. Det var dette Augustin gjorde, og det var etter inspirasjon fra ham korherrer senere i historien ble rettledet til den sikreste veien de kunne ta mot frelsen. Imens begynte korherrene å spre seg fra byene til halvselvstendige klostre som tok seg av de lokale pastorale behov. Mangelen på fullstendig fellesskapsliv gjorde dem imidlertid sårbare for korrupsjon, og Evangeliets budskap hadde lett for å forsvinne blant all deres rikdom.

St. Augustin og St. Hieronymus

På 1000- og 1100-tallet endret pavens gregorianske reformer presteskapets måte å leve på, og det var på denne tiden livet i fullstendig fellesskap ble fremmet som et av reformens midler. Pavene og mange kloke korherrer ble klar over at Augustin var den beste rettledning til dette, på grunn av hans kjærlighet for fellesskapslivet for prester og hans fornuftige regel.

Reformen tok korherreklostrene (og mye av sekularpresteskapet) med storm, etter som kloster etter kloster tok til seg regelen og levde i fullstendig fellesskap. Fra nå av ble korherrene kjent som regelbundne korherrer. Det regelbundne korherrenes levemåte var foretrukket av paver, biskoper og til og med legfolk som fremgangsmåte for å reformere presteskapet.

Korherreklosteret St. Nicola i Passau

Ordenen vokste raskt ved hjelp av sine beskyttere, og talte flere hundre klostre da den var på sitt største. Det var en utprøvet og sann vei til hellighet for mange sjeler. Ordenens vekst var enorm i Sentral-Europa, så vel som i Frankrike og Nederlendene. I England var det flere korherreklostre enn benediktinerklostre. De regelbundne korherrene ble kjent for å innføre storslått liturgi og et oppriktig religiøst liv i klostrene de reformerte.
 

Etter hvert grupperte klostrene seg sammen i kongregasjoner for å opprettholde den tolkningen av Augustins regel de hadde felles. Mange av disse tolkningsvariantene var lånt fra benediktinerne, selv om de alltid bar preg av den mer augustinske ”generøsiteten” og mindre av benediktinernes strenghet.

St. Leopold ønsker den salige Hartmann
og korherrene velkomne til Klosterneuburg.

Det oppstod også andre ordner av regelbundne korherrer som fulgte Augustins regel, som for eksempel Premonstratenserordenen og De regelbundne korherrer av Det hellige kors (korsfedre/–brødre). Dette var mer sentraliserte ordener som utviklet seg annerledes enn augustinerkorherrene. Augustinerkorherrene, eller ”Black Canons” som de ble kalt i England, var mer like benediktinerne når det gjalt klostrenes selvstendighet og lokale tilknytning. Et annet likhetstrekk med benediktinerne er at augustinerkorherrene – med unntak av i enkelte kongregasjoner – avla (og fortsatt avlegger) løfte om tilhørighet til et bestemt kloster. Ordensdrakten kunne imidlertid variere mellom de forskjellige klostrene, noe som ikke var tilfellet med benediktinerne.

St. Victor kongelige abbedi og skole

Det viste seg også at Augustinerkorherrene kom til å gi opphavet til åndelige bevegelser og til og med til andre former for ordensliv. Et godt eksempel på en åndelig bevegelse som oppstod blant augustinerkorherrene var  Devotio Moderna en bevegelse som oppstod i Nederlendene på 1400-tallet.

Katedralen i Toledo

Salige Jan van Ruysbroecks korherrekloster i Groenendaal

Den siste prosten i St. Nicola i Passau, Franz Konrad, aksepterer sekulariseringsdekretet.

Ordenen stod sterkest i Sentral-Europa: Italia, Østerrike og Sveits. I disse landene, og nå også andre steder, fortsetter augustinerkorherreordenen å gjennomføre sitt oppdrag, nemlig å hjelpe prester på deres vei til helliggjørelse gjennom det som er kjernen i prestedømmet: feiringen av den hellige liturgi og sjelesorgen. Augustinerkorherrene er nå gruppert inn i kongregasjoner som hver har sin historie og særpreg, men som alle lever etter Augustins ånd og Konføderasjonen av regelbundne augustinerkorherrers motto: Sacrificium Laudis Caritas Pastoralis (Offer, prisning og pastoral nestekjærlighet).