Den østerrikske kongregasjonen

Den østerrikske kongregasjonen av regelbundne augustinerkorherrer, grunnlagt i 1907, sørger for et formelt og institusjonalisert forhold mellom de seks korherrehusene i Østerrike og Syd-Tyrol. Det er meningen at kongregasjonen skal fremme samarbeid og gjensidig støtte mellom de seks husene.
 

Ved kongregasjonens ror står generalabbeden som tjenestegjør i en periode på fem år, og er valgt av de seks prostene. Hovedansvaret hans er å sikre klostrenes velvære og deres overensstemmelse med det korherrelivet, slik det er beskrevet i  Den østerrikske kongregasjons konstitusjoner.  Han gjennomfører visitaser til alle husene hvert fjerde år, hvor han intervjuer alle medlemmene av kommuniteten.

Den nåværende generalabbed er prost Bernhard Backovsky fra Stift Klosterneuburg (avbildet på høyre side). Hans periode varer fra 2002 til 2007.

En kort gjennomgang av de østerrikske augustinerkorherrenes historie

Korherrenes levemåte har en lang og strålende historie i Østerrike, hvor det en gang blomstret 28 klostre. De regelbundne korherrene kom først til Østerrike som en del av den store reformen av presteskapet på 1100-tallet. Disse husene tilbød den autentiske tilbedelsen av Gud, et liv i hellighet for presteskapet, og muligheter til å spre sivilisasjon og kultur til lokalbefolkningen gjennom klosterskoler, bibliotek, kunst, musikk, samt omsorg for reisende og pilgrimer (hospitaler).

Navngjetne ikke bare for storslått liturgi og nidkjær omsorg for sjeler, utmerket husene seg også innen kunst og vitenskap. Dessuten gjennomførte mange av husene også store byggeprosjekt, blant annet biblioteker, kirker og husvære i den frodige barokke stilen.

Velsignelsen den keiserlige inngripen under den såkalte reformasjonen hadde vært, viste seg å være et toegget sverd under keiser Joseph IIs regjeringstid på 1700-tallet. Han ble kalt ”den keiserlige sakristanen” på grunn av sin trang til å regulere alle sider ved Kirkens liv i sitt sentraleuropeiske keiserdømme. Fra 1782 av stengte han alle unntatt seks av de gjenværende klostrene. Josephs program, kalt ”Josephismen” har gitt Den katolske kirke en tvilsom arv.

Klostrene i Østerrike forble uavhengige inntil 1907 da de bestemte seg for å danne Den østerrikske kongregasjonen. Dette skjedde etter oppmuntring fra Friedrich Gustav Piffl, den daværende prosten av Klosterneuburg (1907-1913), og senere kardinalerkebiskop av Wien (1913-1932), så vel som fra Den hellige stol.

De seks gjenværende abbediene, Stift St. Florian, Stift Herzogenburg, Stift Klosterneuburg, Stift Neustift bei Brixen, Stift Reichersberg og Stift Vorau, holder i dag hovedsakelig på med sjelesorg, og tar vare på menigheter i hele Østerrike, samt ett i Norge.

Herzogenburg

Biskop Ulrich I av Passau grunnla et stift der elvene Donau og Traisen flyter sammen, men senere flyttet korherrene til en høyereliggende tomt i 1244 etter en flom. Korherreobservansen ble fornyet gjennom Raudnitz-reformen på 1400-tallet, og senere under den katolske motreformasjonen. På denne tiden ble bygningene ombygget i den unike østerrikske rokokkoen.
 

Dette stiftet ligger i dag i Syd-Tyrol, et område som etter Den første verdenskrig ble en del av Italia. Neustift ble grunnlagt i 1142 av biskopen av Brixen, Hartmann av Chiemsee.  Helt fra begynnelsen har det vært et senter for lærdom og kultur med sine kloster- og musikkskoler.
 

Markgreve Ottokar III av Steiermark grunnla Vorau i 1163 i takknemlighet til Gud etter fødselen til en lenge etterlengtet sønn. Korherrene drev et viktig scriptorium som produserte mange viktige og vakre skrifter. Klosteret har ett av de mest storslåtte barokkirkene i Østerrike.